For noen uker tilbake bestemte jeg meg inn på en reise i selvhealing.
Hver kveld la jeg en hånd på magen min og forestilte meg varme komme utav hånden min og inn i kroppen min.
Fjerne alle blokkeringer. Smerte...sorg som jeg forlengst hadde glemt.
Jeg ble overveldet med apati enkelte dager andre var jeg inspirert.
Og dess mere jeg forløste dess mere innså jeg til slutt...at det meste av smerten jeg bærte var andres smerte...andres skuffelser og mørke stunder. Mennesker som hadde iherdig forsøkt såre meg,ødelegge meg så totalt...mest fordi de dem selv var blitt ødelagt.
Og ved å skade meg og gi meg noen blokkeringer så kunne de reise seg bittelitt. Vinne en liten seier.
Jeg lot dem vinne, og jeg fikk i bytte erfare litt av deres mørke. Hvordan det er å være håpløs. Ikke tro på noe. Noen hadde tatt deres håp og drømmer så de så seg seire ved å senke mine.
Jeg trodde alltid at jeg hadde tilgitt dem....Men de tok noe fra meg...de satte en lapp på meg og der stod det at jeg var mindre verd.
De hadde angrepet min verdi som menneske og det hadde preget meg.
Og det var derfor jeg hadde hatt psykiske plager uten å egentlig vite hvorfor.
Man trenger ikke slå med neven for å slå noen. Noen få ord er nok. Og volden kan sitte lenge.
Og slik slår vi hverandre ned.
Jeg bærte andres smerte og deres ønske for at noen skulle se deres smerte var så intens at til og med jeg fikk vondt.
Jeg innser alikevel at disse menneskene som påførte meg så mye smerte er virkelig skjemper...Og ekte skjempere i livet.
De skulle opp i livet selv om de var helt ødelagte.
Jeg er ingen skjemper. Ved ethvert ubehag gir jeg opp. Jeg konkurrerer svært lite.
For at jeg skal vokse gro og trives må det være svært så komfortabelt rundt meg og inni meg.
Blodige konkurranser gir meg svært lite.
